Prematur avdelingen

Denne uka har vi tilbrakt på prematur avdelingen. Den er inndelt i en kritisk sone, en stabil sone og en kenguru sone.

På den kritiske sonen er det fullt av små babyer alt fra 700g. og oppover. Alle kuvøsene er åpne, det er helt vanlig at det ligger fire babyer i en åpen kuvøse. Her samarbeider vi med leger og jordmorstudenter. Det er en travel sone med lite utstyr, det er bare en CPAP maskin. Det er desverre flere babyer som ikke klarer seg, og legene må prioritere hvem som trenger maskinen mest.

På den stabile sonen ligger babyene i kasser, det er flere kasser på denne sonen så det er bare tvillinger som deler kasse. Mødrene kommer inn og mater barna hver tredje time, dersom mor til barnet er syk er det bestemor som stiller opp.

På kenguru sonen er barnet sammen med mor. På denne sonen handler det om at mor skal gi mat,varme og klærlighet. Barnet blir lagt på brystet til mor (hud mot hud),og pakket inn i flere tørkler. Dette er grunnen til at sonen blir kalt for kenguru sonen. I går hadde vi med kamera for å ta bilde av kenguru stillingen, dette var stor stas og alle ville bli tatt bilde av. Vi fremkalte bildene og gav dem til mødrene i dag. Det var kjekt å se hvor glade de ble da de fikk bildet av seg selv med babyen på brystet.

Vi har også fått deltatt på keisersnitt noe som var utrolig fascinerende. Det ble født en stor gutt på 3800g. Nå gleder vi oss til i morgen, da skal vi få være med på en normal fødsel.

Når denne uken er over starter ferien. Vi har bestilt flybiletter til Tanzania, hvor vi skal på safari før vi drar til Zanzibar. Det skal bli deilig med ferie og vi gleder oss som to små barn. Hehe

Burn unit

Denne veka skal me tilbringe på Burn Unit. Det er ei brannskadeavdeling for både voksne og barn. Mandag stillte me modige opp, usikre på kva me skulle forventa oss. Berre lukta når me entra avdelinga var overbevisande nok, her kom me til å få sjå mykje fælt. Mandagen var dagen då bandasjen på alle pasientane vart tatt av og legen skulle vurdere vidare behandling. Dette er ingen smertefri affære, så avdelinga var alt anna enn rolig. Alle inntrykka og luktene var nok til at magen til både meg og Siri har vrengte seg fleire gongar. Etter at legen hadde vurdert alle brannsåra, var det å rense og bandasjere på igjen. Dei aller fleste av desse brannskadane var komen av matlaging på bakkenivå, og at ungane leiker utan tilsyn rundt matplassen. På avdelinga er det eit evig mas der legen kjeftar på mora for ikkje å passe godt nok på ungen, og mora kjefter på ungen for å være uforsiktig. Det skal ikkje vera lett.

Tirsdag var det Clinical day. Då ser legen til alle pasientane som ikkje er innlagt på avdelinga, men som har mindre brannskader. Me blei sittande på eit kontor ilag med legen og ein gjeng legestudentar. Legen var ein plastisk kirurg som verkeleg elska å drilla studentane sine i spørsmål, og me var ingen unntak. Det var heilt grusomt til å begynne med, men på slutten av dagen hadde me lært ein heil masse om brannskader.

Onsdag var operasjonsdag. Me blei kledd opp, og inn på operasjonssalen med oss. Dette var faktisk ein god opplevelse, pasienten var i narkose og fekk hudtransplantasjon. Me fekk også assistere under operasjonen, dette var veldig spennnade og lærerikt. Det som ikkje var så kjekt denne dagen var at ein av pasientane sa takk og farvell til denne verden. Og det at denne gutten berre var 3 år gjore det ikkje mykje betre.

Mount Mulanje

Forventningsfulle dro vi avsted lørdag formiddag, vi var heldige og fikk skyss med skoletransporten. Da vi kom til Mulanje fikk vi informasjon og handlet nok vann og brød til turen. Så ble vi fraktet til CCAP rest house hvor vi skulle tilbringe natten. Vi bestemte oss for å ligge på dorm room, flott rom med flere senger. Vi ble liggende alene på rommet. Vi hadde en god middag og møtte flere hyggelige gjester.
Neste morgen var vi klare for tur. Mount Mulanje er det største fjellet i Malawi, og det ant største i Afrika. Da vi spiste frokost kom det ca 10 – 15 apekatter springende rundt og opp på taket. Vi smurte nistepakke og fyllet vannflaskene. Vi startet å gå i 7 tiden det var da en deilig temperatur. Vi hadde med en hyggelig guide, som viste oss flotte utsikter og hadde mye å fortelle. Den første delen av turen var tung og vi skulle bestige 2000 høyde meter. Da vi gikk oppover var det så bratt at vi fikk dotter i ørene. Etter noen timer kom vi til toppen som var 2600 moh. her badet vi i en vann kulp, det var deilig å bade i det kalde fjell vannet. Vi hadde også en deilig lunch på toppen. Etter lunch hadde temperaturen steget og vi var klare for å gå i nedover bakke. Det var flere flotte fosser, og det luktet noe spesielt men godt fra trærne vi hørte også apekatter som ropte. Da vi kom ned var vi slitne men stolte. Konklusjonen er at det var en fantastisk tur!
En av gjestene vi traff dagen før kjørte oss ned til veien hvor vi hoppet på en minibuss, turen tilbake gikk strålende. I minibussen kunne jeg telle 18 pasasjerer med en del bagasje. Vi kom tilbake til hostellet i god tid før det ble mørkt.

Blantyre og praksis

No er me komt til Bantyre, me tok AXA buss, nåke som minne om kystbussen heima, berre at me får mat og drikka på turen. Godt med litt luksus. Vel framme i Blantyre blei me henta på bussplassen, og du kan tru me blei glad, for det er nemlig ingen sjølvfølge. Me blei vist til rommet vårt som er heilt greit, det blei koselig når alt var pakka ut og bildene var komt på veggen. Helga gjekk med til magaproblem og avlapping. Godt når det var over.

På mandag hadde Siri bursdag, me gjekk ikkje i praksis sidan magane ikkje var heilt som dei skulle endå. Morgonen starta med opppakking av pakken til Siri som har vore med oss heit frå Norge. Det vart ei tårevåt stund, med både gledestårer og ”savnertårer”. I pakken var det mykje godt frå Norge. Og på kvelden blei det gele med syngande bursdagslys. Veldig kjekk kveld med film og snop frå norge:)

Tirsdag var fyrste dag i praksis med omvisning på sjukehuset. Queen Elisabeth central hospital er Malawi sitt største og beste sjukehus. Det er ikkje ei høgblokk slik som sjukehusa er heime, alt er på et plan med åpne gangar med tak over mellom mange av avdelingane. Me hadde bestemmt at me ville prøve oss på pediatrien siden me ikkje har muligheten til å vera på ei slik avdeling heime i Norge. Me bestemmte at me ville vera på PSCW (Paediatric Special Care Ward). Denne avdelinga er igjen delt inn I 4 soner. Ei malaria sone, ein meningitt og gastroenteritt sone, ei pneumoni sone, ei lita postoperativ sone og H.D.U (High Depandancy Unit). Me bestemmte oss for å konsentrera oss om å vera på H.P.U som er litt mindre å forhalde seg til enn resten av avdelinga. Denne er i tillegg skilt frå dei andre med pleksiglas. Heile avdelinga har 80 sengeplasser, men på H.P.U er det 10 sengeplasser. Men det er ofte 2 ungar i kvar seng. H.P.U er sona der dei kritisk og ustabile ungane blir lagt, ei slags intensiv avdeling. Dei har ofte sjukdommar som alvorlig lungebetennelse, alvorlig malaria/anemi og sepsis. Desse ungane får i tillegg to legevisittar per dag i staden for ein som resten av avdelinga gjer.

Onsdag møtte me Mrs. Kayange, sister in charge. Ei kjempe kjekk dame som elskar å lære frå seg alt ho kan. I heile dag har ho drilla oss i medikamentrekning, så me er ganske trøtte i hovudet. Men det er kjekt og for me lærer mykje. Men hovud rekning er verken meg eller Siri si sterke side så me snik oss til mobilkalkulatoren i ny og ned. No skla me på biblioteket å lese oss opp litt på fortynningar og rekning med internationale enheter.

På bildet ser du korleis avdelinga ser ut. Dette er tidlig om morgonen, og dagen startar alltid med vasking av senger. Då vert avdelinga tømt for pasientar, og berre dei som absolutt ikkje kan bli tatt med ut får bli, men dei må fint ligga i fanget til mora mens me vasker senga og legg på nytt laken. Pasientane har ein heilt utrulig stor respekt for sjukepleiarane her nede, hvis dei må til kontoret for å stilla spørsmål knelar dei og ber og tillattelse til å spørje.

Nok en fantastisk helg

Når det nærmet seg helg pakket vi sekken å ringte til Josef, han kjørte oss nok en gang til Lake Malawi. Denne gang bodde vi på Baobab Lodge. Dette var en fantastisk koseli plass, hvor det var billig å overnatte. Solgunn og jeg var de eneste hvite på denne plassen, ble derfor tatt ekstra godt vare på. Feel like you are home repeterte de seg selv.

Den første dagen hadde vi lunch før to innfødte som jobbet på lodgen fulgte oss til et stort tremarked. Det var fullt av flotte trefigurer i alle slags fasonger. Vi gikk ikke tomhendte tilbake til lodgen et par timer senere. Da vi kom tilbake ville de pakke det vi hadde kjøpt slik at det ikke skulle gå i stykker under transporten til Norge.

Vi hadde prutet en god pris for en båttur med mat og snorkling på lørdagen. En liten stund etter avtalt tid ble vi hentet i en åpen fiskebåt. Vi ble fraktet til øgle øyen, en liten øy et lite stykke unna. Det tok ikke lang tid før vi fant ut hvorfor navnet var øgl øya. Det krelte med øgler i flotte farger og forskjellige fasonger. Vi snorklet mye denne dagen, vannet var ikke klokke klart men det føltes som å stappe hode i et akvarium. Et av mannskapen ville ta oss med på en gratis topptur for å se på utsikten. Vi klatret oss oppover stoppet par ganger for å nyte utsikten. Da vi var halveis på turen kom det rullende en diger stein mot oss, konklusjonen i ettertid er at vi hadde englvakt. Det hele endte med at steinen traff Solgunn på høgre skulder og skrapte henne opp. Da vi kom oss ned kokte mannskpet mat, mens vi tok oss en dukkert. Fersk fisk og ris stod på menyen, veldig godt, men litt klønete å spise med fingrene.

Siste dagen tok vi oss en deilig tur langs stranden etter frokost, før vi la oss flate for å slikke litt sol. Resten av dagen gikk med til soling og bading. Josef hentet oss, og vi var trygt til bake på college i 18.00 tiden. Vi pakket på plass og pakket opp tretingene for å beskytte dem litt bedre, og tror de skal komme seg hele frem med mye papp, klær teip og tau.

Helga paa Mamboa Camp

Denne helga har me tilbringe på Mamboa Camp ( iallefall deler av den). Og me nytte mange deilige timar i sola. På Manmboa Camp var det stille og rolig når me kom, men det tok ikkje mange timar før dei innfødte guttane hadde observert oss med bassengkanten. Me gjorde vort beste for å vere avvisande, for me hadde jo ingen interesse av å ha noko som helst med desse å gjere. Men for å sei det sånn, dei tok ikkje et hint!! I tilllegg var det yooo man, og shit man og I need a joint man. Heile veien, nåke som sa oss endå meir at me ikkje ville ha noko med desse å gjera!

Me betalte ca 50 kr for å sova på Dorm 1 (stort rom med 3 etasjesenger, skap og ein skrivepult). Det resulterte i at me sov med 2 tyske jenter og ein gut som var sur og ville ha minst mulig med nokon å gjera. Etasjesengene var teipa samen som du ser på bildet, og ikkje direkte stabile!

Ut på kvelden åt me ein deilig middag som likna på gryterett. ( Det første møre kjøttet me har ete her.. mmmmmm). Etter dette tok me oss eit glas vin og prøvde å slappa av i ein sofakrok. Men det var ikkje mykje fred og få, for gutta boys ville ha oss med på fest ( noko som var HEILT uaktuelt). Me la oss tidlig denne kvelden,og me følte oss ikkje komfortable i da heila. Dette blei den dessidert verste natta både til meg og Siri! Ustabile senger og myggnetting med hol i resulterte i at Siri fekk myggstikk stort sett over heile kroppen. I tillegg til dette kom det i løpet av natta ein stor hund og la seg attmed senga til Siri. ( Ho liker ikkje hunder). Lite søvn, kløe og mange timar seinare bestemmte me oss for å pakka tinga og komma oss vekk frå denne plassen. Me åt frukost og ringte til Joseph, han henta oss og kjørte oss til Capital Hotel, klart finaste hotellet me har vore på til no! Me fant fort ut at me trivest bedre i selskapet av små leikande barn i bassenget enn innpåslitne gutta! Med andre ord søndagen var svært vellykka

Denne veke har me måtte bruka ein del tid på admenistrative ting. For eksempel i går brukte me heile dagen på å prøva å ta ut 150 000 kwatche nåke som tilsvare 5000NOK. Dette var UMULIG, me gjekk frå bank til bank, men kortautomaten inni banken virka ikkje. (Heilt utrulig, 1 kortautomat i National Bank of malawi). Så det blei til at me måtte overføra pengane på internett frå Norge. I dag har me iallefall fått ordna litt, me har vore å fornya visumet, registrert oss i den Norske Ambasaden og forhøyrt oss om visum til Tanzania. Så i dag har me vore effektive. Godt med ein dag der ein faktisk får gjort da ein skal i løpet av dagen!

3 uker i Afrika

Det er nå kommet to finske jordmor studenter til Campus. Veldi gøy å treffe noen som er i samme situasjon som oss. Annie og Anna er kjent i Lilongwe siden de var her noen uker før de dro til Blantyre og nå er de tilbake for en liten periode før de starter sin ferie.

Før helgen hadde vi en tur til byen, vi reiste da med minibuss men var tilbake til campus i god tid før 17.00. Dette fordi det er farlig å være ute i gatene etter 17.00 og spesielt for lyse jenter. Senere i uken fant vi ut at det var på tide å nyte litt luksus, vi bestilte derfor pedikyr til Solgunn og meg og manikyr til Annie og Anna. Det var deilig å nyte litt vestlig luksus i den travle hverdagen med alle intrykk. Etter pedikyr og manikyr dro vi for å spise middag, det var en fantastisk kveld og klokka ble mye, vi måtte derfor ringe vår private sjåfør for å komme oss hjem.

På lørdag dro vi til Korea Garden, nøt dagen ved bassenget. Anna tilbringte dagen sammen med oss siden Annie fikk besøk av sin forlovede. Bare ett par timer etter vi kom var basseng området fullt av lekende korea barn, dette fordi datteren til hun som eier stede feirte sin bursdag. Vi hadde koreansk middag med vin på kvelden. Ingen av våre sjåfører kunne kjøre denne kvelden, Anna fikk derfor den ene sengen mens Solgunn og jeg delte den andre. Det ble nok en dag ved bassenget på søndag før vi dro tilbake til campus.

Denne uken var vi klare for å starte vår praksis ved school health. Solgunn har fått influensa og måtte derfor tilbringe de første dagene på campus, mens jeg dro i praksis. Da vi kom til skolen krelte det av barn fra første til åttende klasse, en klasse kan bestå av 70 elever. Vi startet med jentene i tredje klasse og det var alt vi rakk den første dagen. Vi undersøker barna fra topp til tå, kikker i ører, lytter på hjerte og lunger, sjekker synet og måler temperaturen. Dersom barna har noen noen form for smerte får de noen tabletter med i lommen, og tablettene er det studentene som deler ut. Det er bare en lærer som er til stede deler av dagen. Det er ikke slik det fungerer i Norge, til tider kan det være vanskelig å følge de yrkesetiske retningslinjene våre. I følge malawiske studenter er all behandling god behandling. Dette resulterer i at vi studenter bestemmer behandlingen og utfører den uten at legen er involvert i det hele tatt. Vi ser at vi mangler kunnskap, men vi lærer noe nytt hver dag.

Klasserommene har ikke samme standar som hjemme. Det er flere klasser som maa sitte ute, de samler seg da under trer slik at de sitter i skyggen slik dere ser paa bildet.